Kom mai du skjønne milde!

Nå er mai over oss med sol og varme! Det spirer og gror i plastkassa og minidrivhuset, der jeg plantet diverse ting for noen små uker siden. I dag følte jeg det var på tide og gi plantene litt større plass 😁

Reddikken har fått store grønne blader og er nok den jeg er mest spent på, siden jeg aldri har prøvd å dyrke det før, og jeg ikke aner hvordan det blir. Men øvelse gjør mester.
Gressløken har nok fått litt for mye vann i minidrivhuset, så der var det ikke så mye å skryte av 😅 Den blei spredt utover i en 10-liters bøtte med jord, så får jeg bare håpe på det beste 💪

Resten har jeg fremdeles et håp om at jeg skal få til å gro som det skal. Og nå som jeg blei gjort plass i dyrkekassa mi, var det bare å plante noe mer 😁

Hva har du brukt denne solskinnsdagen til? 😁

Tidenes julegave!

Heisann godtfolk! 

For 3 uker siden fikk jeg endelig “tatt i bruk” julegaven min. Jeg fikk nemlig dykkerkurs!! 

Jeg har i mange år drømt om å begynne å dykke, og vokst opp med historier om hvor fantastisk denne undervannstilværelsen er. Jeg har ikke tall på hvor mange historier jeg har hørt fra forskjellige dykketurer og om forskjellige fantastiske steder å dykke på. Men etter hvert som jeg ble litt eldre og fikk andre interesser la jeg vel egentlig hele greia på hylla. Min fritid skulle brukes på tur i skog og fjell, var tanken. Jeg er ferdig med fjæra, for en stund.

Plutselig satt jeg der da, og hadde fått tidenes julegave av kjæresten. Dykkerkurs! Jeg skulle visst tilbake i vannet 🙂 Jeg skal innrømme at å melde seg på dykkerkurs i januar er veldig lite fristende, derfor ventet jeg til nå i september (kall meg gjerne pingle). Kurset innebar opplevelser jeg aldri helt har klart å forestille meg, følelsen av vektløshet og hvor enkelt det var å puste under vann er noe man bare må erfare. Jeg hadde på forhånd innbilt meg at jeg skulle ha litt problemer med å stole helt på at det bare var luft som skulle fylle lungene når jeg trakk pusten under vann, men etter grundig gjennomgang av utstyret var det ingen grunn for tvil. Det gikk av seg selv.

Det var en helt fantastisk opplevelse når vi svømte langs med bunnen nedover og så alt som levde og beveget seg der nede. Det var som en annen verden. En verden der ingenting haster, og det er helt stille. Det eneste du hører er dine egne bobler som flyter opp mot et sted du der og da nesten har glemt eksisterer.

Gleder meg til mange mange dykkerturer i årene som kommer! Nå har vi jo bare enda en ting vi kan bruke fritiden på sammen 🙂

Jeg skulle vært i Finnmark!

I morgen starter Finnmarksløpet. Kjørere og hunder er klare for å trosse vær og vind på tur igjennom Finnmark. Det skulle ha vært det tredje året jeg skulle være med. Ett år som frivillig på sjekkpunkt og dette skulle bli det andre året som handler, men sånn ble det ikke? Sent i januar fikk jeg plutselig beskjed om at jeg ikke fikk være med likevel, det verste med det var at det var bestemt lang tid i forveien uten at de hadde tatt seg bryet med å fortelle meg det. Hadde jeg fått beskjeden tidligere hadde jeg kanskje hatt mulighet til og fått deltatt på en annen måte, eller i det minste vært innstilt på at jeg ikke skulle nordover igjen. Istede har jeg gledet meg og det skulle ha blitt årets høydepunkt. Ja, jeg er skuffa og føler at jeg fortjener bedre behandling enn det jeg har fått de siste ukene.

Bilde fra Finnmarksløpet 2016, passe trøtt 🙂 

Jeg vil se verden!

Det er så utrolig mye jeg har lyst til å se og oppleve. Så mange steder jeg vil reise til og så mye jeg har lyst til å dele med dere. I dag nyter jeg dager hjemme i sofaen med en kopp kaffe og alle de reisebøkene vi har her. Den beste er nok «1000 steder å se før du dør», der bruker jeg markeringspenn og stryker ut etter hvert som jeg har vært rundt. Det eneste som er feil med den boka er at det er så utrolig mange flere steder som ikke har fått farge enn de som har det.

Så i dag sitter jeg og drømmer? Drømmene har aldri vært større, høyere og mer krevende, men det er jo litt av poenget med drømmer. De skal gjøres om til mål, og jobbes mot. Jeg ser i alle fall ikke noe poeng i å ikke drømme stort. Jada, jada, jeg gaper for stort, også kommer jeg snart tilbake til tastaturet og forteller dere at det ikke gikk 😉 Men om jeg ikke prøver så veit jeg jo ikke om jeg hadde klart det. Det er vanskelig å forklare, og jeg forventer ikke at alle skal forstå det heller, men sånn er det nå en gang. Jeg prøver og feiler og prøver igjen. Det er sånn jeg har lyst til å leve livet mitt. Jeg klarer jo også mye av det jeg bestemmer meg for, noen ganger er løsningen bare å gå en litt annen vei enn det jeg i utgangspunktet hadde sett for meg. Men ingen av de store heltene våre har jo noen gang gått fra A til B uten utfordringer og endringer.

Jeg kjenner jeg er litt redd for å fortelle om alle drømmene jeg sitter med nå. Det er så stort at jeg er redd for å sette med det som mål, for deretter å få en gigantisk nedtur hvis det ikke lar seg gjennomføre. Så denne tanken må jeg ha litt for meg selv en stund til 😉 Dere får nok vite det etter hvert!

Livet smiler igjen, jeg har det bra i ny jobb og våren er rett rundt hjørnet. Så nå skal jeg prøve å bare nyte dagene fremover, mens jeg jobber med å øke mine ferdigheter på ting som gir meg glede. Ting og aktiviteter jeg ønsker å drive med, så kommer resten av seg selv. Det er jeg helt sikker på 🙂 Og samtidig som jeg er ute og nyter livet skal jeg huske og sette meg ned ved dataen en gang i blant og fortelle dere om de siste krumspringa 🙂 Telte over nå, og ser at jeg kun hadde 8 blogg innlegg i 2016, det er for dårlig. Men jeg jobber med saken og skal bli flinkere (igjen), må bare finne inspirasjonen til å skrible ned noen av alle de millionene av tanker som surrer rundt opp i hode.

Nyt denne deilige fredagen folkens, nå er det helg!


 

Gausdal Maraton

For et liv det er her oppe! Jeg blir fremdeles overasket når jeg ser hvor mange hundekjørere det går ann å samle på ett sted 😅

I går kveld (kl. 23) var det fellesstart for kjørerne i 300 klassen(De skal kjøre ca 30 mil). Da skulle alt være pakket og klart i sleden og hundene kunne ha på potesokker, men de kunne ikke ha på selene og de måtte ligge i kassene inne i hengeren. Som handler var det så godt som ingenting jeg hadde lov til å gjøre etter at startskuddet gikk. Jeg fikk stå ved lederhundene og holde i dem, så de sto der de skulle, ellers var alt opp til Sven-Erik som skulle kjøre.
Han var kjempe effektiv og kom seg fort ut.

Hundene virker spreke og de ligger nå på 7. plass. Her kan du følge GPS-trackinen til alle 300 kjørerne: http://rs.k2.no/gausdal/kart/gm_300.html

Jeg har ikke så mye jeg skal gjøre før han kommer inn til mål, antagelig iløpet av morgentimene på søndag.  Men jeg koser meg med de hundene jeg har igjen i hengeren og prøver å få med meg noe av alt det som skjer her i dag.

I dag er det kjørerne i 150 og 200 klassene som starter, de skal også tilbake hit på sjekkpunkt senere😊

Endelig tilbake!

Endelig er jeg tilbake! Etter flere måneders sykeleie på sofaen kunne jeg endelig starte det nye året med å reise på jobb 😀 Jeg skal innrømme at det har vært ei tung uke, kroppen er ikke helt den samme som da jeg ble syk, men det er også ubeskrivelig deilig å kunne drive med det jeg liker aller best. Jeg kjenner jeg synes det er deilig å være skikkelig sliten igjen. Det høres kanskje rart ut, men når jeg er så sliten etter en dags aktivitet at jeg sovner på sofaen etter middag, da koser jeg meg.

Jeg liker å være sliten. Den gode formen for sliten som bare kommer av skikkelig fysisk aktivitet, når musklene sier ifra at «nå holder det, vi klarer ikke mer». Det er en god form for sliten. Følelsen av å ha gjort noe, og å vite at neste gang, da blir det litt lettere.

Månedene jeg har hatt på sofaen har vært lange og tunge, mye av tiden har gått med på å tenke på alt jeg ikke har fått gjort, og alt jeg ikke har klart å gjøre. Men den tiden er forbi, nå skal jeg bare se framover og glede meg over alt jeg faktisk får gjort og alt jeg klarer å gjøre!

Ønsker alle sammen en god start på det nye året, måtte det bringe deg mange flotte opplevelser 🙂

 

Høsten 2016

Jeg har vel egentlig bestemt meg for at denne bloggen skal handle om at jeg er på tur, og hvor mye jeg koser meg når jeg er ute. Jeg ønsker å dele det med dere, mine to store hobbyer. Friluftsliv og skriving. Men jeg har innsett at hvis jeg skal kunne gjøre det må jeg også skrive litt om den kjedelige hverdagen, og hva som skjer ellers. Livet er tross alt ikke bare turer i solskinn der livet smiler, livet er de tøffe dagene også. Jeg lover at dette ikke skal utvikle seg til en «sutre-blogg», men jeg trenger et sted å slippe ut litt av det som skjer. Da er det også mye lettere å legge det litt vekk senere, men jeg skal være flink til å skrive om de små positive tingen som skjer i hverdagen også.

Jeg har fått drømmejobben og drømmekjæresten! Jeg føler meg så heldig som har fått muligheten til å jobbe med drømmen min et helt år, jeg skal jobbe som handler. Det betyr at JOBBEN MIN er å trene hunder. Kan du tenke deg det? Trene hunder, være ute, kose med valper, fyre bål og virkelig leve drømmen. Det var helt fram til jeg ble forkjøla (trodde jeg). Jeg ble syk i begynnelsen av september, men trodde det var en vanlig forkjølelse. Etter omtrent to uker fant legen ut at det ikke var en vanlig forkjølelse, det var/er kyssesyke.

KYSSESYKE! Er det mulig?!? Det betyr at jeg går glipp av jobben en stund, som igjen betyr at jeg ikke får trent bikkjene, som er det jeg vil mest av alt. Jeg har nå vært syk i litt over en måned, og det tar fremdeles en stund før jeg er frisk igjen. Det som er det farligste er om milten blir betent og sprekker ved slag mot magen. Den tanken er ganske skummel. Alle jeg snakker med sier at det vanligvis varer i 6-12 måneder, det vil ikke jeg. Jeg skal bli bra NÅ! Selv om jeg vet at det kommer til å ta litt tid, kroppen fungerer ikke, det er ikke energi til å gjøre noen ting. Jeg kan f.eks. sitte i sofaen hele dagen, kanskje strikke litt, og utpå ettermiddagen sovner jeg av utmattelse. Det er rett og slett tom. Det er en helt forferdelig følelse når det jeg aller helst vil er å være ute i skauen og kose meg sammen med kjæresten og bikkjer. Men tanken på at jeg skal ut igjen hjelper, dette er noe som går over.

Det er både opp og nedturer i hverdagen og kjæresten er definitivt et stort lyspunkt, det er så deilig at du er så positiv og sprudler over av energi. Jeg elsker deg og gleder meg til alle turene vi skal på bare jeg begynner å virke litt igjen. Du gir så mye energi bare ved å være deg, og jeg er så takknemlig for det hver eneste dag.

(ikke mitt bilde)

Drømmen om Femundsmarka!

Drømmen om Femundsmarka lever i beste velgående, og Røros by er helt fantastisk! Trofast var med og det er alltid hyggelig å ha en firbent følgesvenn 🙂 Men denne gangen gikk ikke selve turen helt etter planen (det begynner dere vel å bli vant til å lese).

15 juli i sommer, ble bilen pakka og Trofast henta før bilen vendte nesa mot nord. Denne gangen skulle jeg (bare) til Røros og Femundsmarka, som har vært en stor drøm i mange år. Planen var å gå fire dager i Femundsmarkas flotte natur sammen med hunden Trofast som jeg fikk låne med meg fra Bergvang (tusen takk!) Turen opp til Røros var kjempefin og vi stoppet ofte på vei opp bare for å nyte at vi var på tur. Da vi endelig kom fram til Røros utpå ettermiddagen gikk vi en tur i byen og så på alle severdighetene og Trofast fikk mye oppmerksomhet fra alle forbigående, de hadde nok aldri sett en så stor og fin trekkhund gå så eksemplarisk i bånd før 😀

 

Etter turen i Røros kjørte vi videre, vi skulle jo begynne å gå neste morgen og måtte komme oss fram til «startstreken» og få oss en god natt søvn før avreise. Vi skulle ut på en 4 dagers tur i Femundsmarka, og MS Femunden skulle frakte oss de første milene inn før vi alene skulle begynne på turen tilbake til parkeringsplassen. Jeg hadde funnet turen på ut.no og den var beregnet til å være på ca. 34 km. Det skulle være en helt overkommelig tur, helt til jeg kom fram til Synnervika der turen skulle starte. Jeg har aldri før vært i Femunden, det har bestandig ligget der som en stor drøm, men jeg hadde aldri drømt om hva som kom til å møte meg.


 

Landskapet var flott, Trofast var fantastisk og været var upåklagelig. Men, jeg fikk ikke til å starte på turen? Fjellene og skogene var så mye større enn jeg kunne ha forestilt meg, jeg kunne aldri ha forestilt meg hvor enormt alt var uten å ha reist opp og opplevd alt dette. Men der og da ble det alt for mye, det ble alt for langt inn i ingenting helt alene, og tankene på alt som kunne gå galt begynte plutselig å surre i hode. Jeg skulle begi meg ut på min første lengre tur alene, i et landskap jeg ikke har noen kjennskap til. I mitt hode ga det ingen mening. Den første lengre turen burde være sammen med noen, da er vi iallfall to om noe skulle skje. Og den første lengre aleneturen burde være når jeg har samlet mer turerfaring og i et område jeg føler at jeg kan meste de utfordringene som kan komme til å møte meg underveis. Jeg har ikke lagt bort drømmen om Femundsmarka, jeg har bare utsatt den til en dag jeg kan vinne over ensomheten i de dype skogene. Og siden jeg har vært så heldig at jeg etter denne turen har fått meg en ny kjæreste, så er vel muligheten til at han blir med meg på denne drømmeturen veldig tilstede 🙂

Ingenting er umulig ? det umulige tar bare litt lengre tid

 

 

Bursdagsfeiring i skauen!

Hei hei 😊 Denne helga var ganske spesiell,  det var en merkedag som (dessverre) kun inntreffer en gang i året. JEG HADDE BURSDAG! Jeg ble hele 21 år, og dagen ble først feiret med kake og hyggelige folk på Bergvang, før Mia og jeg på kvelden tok med en god del av de firbente til skogs 😊 Hele dagen gikk jeg selvfølgelig med krone 👑 Noe annet skulle jo tatt seg ut 😉

Det var en kjempefin tur med godt selskap 😀 Dette er noe vi må gjøre igjen snart! (selv om det er lenge til neste bursdag) 😊

Tusen takk for alle gratulasjoner på dagen min 😊😊

Alpakka-klipping!

God lørdag alle sammen 🙂
I dag skjer det spennende ting på Bergvang, alpakkaene skal få sommersveisen og vi har mange flotte små lam som danser rundt. Klippingen starter ca kl 12 🙂 Ta deg en tur da vel, dette er ikke noe du får oppleve hver dag 😉