Hei hei! Har lyst til å dele denne med dere. Denne teksten ble skrevet som en skoleoppgave for mange år siden, men synes den fortjener å få komme fram i lyset en tur 🙂 Håper dere liker den 🙂

 

Storm

Av: Stine Berggren

 

Vinden uler og bølgene slår inn over land, mens store snøflak virvles opp og danner noe som kan minne om en liten tornado. Det som i sommer var et så vakkert sted med sol, varme og glatte rullesteiner på de lange strendene, er nå mørkt, kaldt og forblåst. De lange stråene som i sommer var så fine, står nå nakne og med snø til knærne. De bøyer seg for den kalde og om noe sinte vinden som kommer inn fra havet.

Det er lange siden det har vært noen på den forblåste øya som ligger ytterst i havgapet. På dager som i dag hender det at de store svarte bølgene skyller over hele øya, for å vaske den ren. Bølgene kommer med vinden fra et sted bortenfor horisonten, de kommer rullende før de brølende treffer land.

Himmelen er helt svart og er dekket av tunge skyer. Regnet høljer ned og det eneste som bryter dette mørket er lynglimtene som alltid er etterfulgt av torden, skummet på bølgene når de kommer rullende inn mot land i det de brøler sitt raseri i det deres ferd over havet stanser i en stein. Og så klart fyrlykten, som så trofast står der i det forblåste landskapet og viser vei for sjøfolk som er på vei mot kysten, sommer som vinter.

Fyrlykten er ikke bare et gledens symbol når sjøfolkene kommer inn mot land, det er også det siste holdepunktet de har når de reiser. Det er spesielt viktig nå som havet gjør opprør.

Ute på havet er de store bølgene flere meter dype, de kommer rullende som om de skjuler alle verdens hemmeligheter. Eller kanskje de vet at de snart skal få uttrykke sitt raseri mens de sliper steinene.

Nå er temperaturen sunket så regnet, som tidligere på dagen høljet ned, er nå blitt til et tynt islag. Det har også begynt å snø. Det snør tett så sikten blir enda dårligere.

Lyset fra lynet som flerrer himmelen reflekteres i islaget på bakken, skummet på bølgene og den tette snøen i lufta, kombinert med den sterke vinden som snart har lagt stråene flate mot jorda, gir landskapet ett trolsk og vakkert utseende.

Stormen er nå inne i den syvende dagen på rad, og snøen er blitt dyp. Bølgene har ikke lenger den samme kraften som før, og vinden hyler ikke lenger like høyt. Ting begynner å gå tilbake til det normale, men ikke alt. Fyrlykten lyser ikke lenger ut over havet for å hjelpe sjøfolk trygt i havn. Og de nakne stråene er ikke lenger å se. De kommer ikke tilbake før snøen smelter og sola igjen varmer og skinner over de lange strendene, men de glatte rullesteinene.