Hei, hei! Håper dere har en fin tirsdag alle sammen 🙂 Jeg har lyst til å dele noen tanker med dere om noe jeg har tenkt mye på de siste dagene. 

Jeg skrev tidligere at jeg tok turen til Nordkapp forrige uke, men da jeg kom dit var det stengt og jeg kjørte til Skarvåg en tur, mens jeg ventet på at de skulle åpne. Da jeg kom til Skarvåg var butikken jeg hadde tenkt meg til stengt den også, men utenfor traff jeg en hyggelig mann. Jeg vet ikke hvor han var fra, men han snakket engelsk til meg. Han så ut som han jobbet som anleggsarbeider eller noe sånt, en veldig hyggelig mann. Han inviterte meg med bort på fabrikken han jobbet på for en kopp kaffe og en røyk, hvis jeg ville ha. Han var sikkert en veldig hyggelig mann som bare ville være snill å gi meg en kopp kaffe. Men sannheten er at jeg ikke torde å bli med.

Han fortsatte å tilby meg kaffe, mens jeg svarte at det hadde vært veldig hyggelig, men at jeg måtte dra snart. Han gikk tilslutt videre og jeg satte meg i bilen igjen. Jeg ble sittende litt i bilen, det blåste fremdeles en del og jeg ville drøye det med å starte turen opp på fjellet til jeg var sikker på at de hadde åpnet. 

Plutselig sto han utenfor bilen igjen, denne gangen hadde han kommet syklende og han hadde med en kopp kaffe til meg. Han synes det var så synd at jeg ikke hadde fått kaffe, og tilbød igjen at jeg kunne bli med bort på fabrikken. Jeg takken for kaffen og sa at jeg dessverre var nødt til å dra. Jeg spurte om han ville ha igjen koppen, så kunne jeg bare helle kaffen over i en kopp jeg hadde, men det trengte jeg ikke. Den kunne jeg bare få. Så syklet han tilbake bortover veien mot fabrikken. 

Kaffen var iskald så jeg tømte ut den før jeg startet bilen og kjørte tilbake til Nordkapp. Det var det siste jeg så til mannen som etter alt å dømme bare ville ha noen å skravle med over en kopp kaffe, men som jeg ikke torde å stole på. 

Jeg synes det er utrolig synd at det ble sånn. Jeg synes det er synd at jeg ikke følte at jeg kunne stole på ham, men sånn som verden er blitt i dag føler jeg samtidig at ved å ikke utsette meg selv for sånne situasjoner blir også sjansen for at det skal skje noe med meg mindre. Likevel, jeg ønsker å tro på det beste i menneske, jeg ønsker å kunne stole på de menneskene jeg møter, jeg ønsker å kunne bli og ta en kaffe når jeg får tilbudet om det, men likevel fikk jeg følelsen av at det ikke ville være veldig lurt av meg… 

Tirsdag morgen ble kursen satt mot Nordkapp! Det er en lang tur, men så har jeg også god tid. Planen var i utgangspunktet å kjøre igjennom Finland og inn igjen ved Karasjok, da det er den raskeste veien. Men da jeg kom til grensestasjonen på Neiden fikk jeg beskjed om at veien var stengt litt lenger nede på grunn av en ulykke. Så da var det ikke annet å gjøre enn å snu nesa tilbake til E6’en 🙂 

Ruta gikk nå kun i Norge, noe som betyr at jeg fulgte Finnmarksløps-løypa store deler av veien. Det vil si at jeg kjørte forbi en del av de sjekkpunktene kjørerne må innom. 

Jeg stoppet litt utenfor Tana bru for å lage lunsj. Det ble kyllingvinger på primus 🙂 veldig kaldt å sitte ute i blåsten for å lage, men veldig godt når det var ferdig 🙂 Så var det bare å få unnagjort flere mil, fremdeles langt igjen.

Mørketida er i full anmarsj her i Finnmark og dagene er korte, derfor tok det ikke lang tid før det var helt mørkt. Jeg kom fram til Honningsvåg en gang utpå kvelden. Det blåste en del, men jeg bestemt med for å kjøre opp mot Nordkapp platået likevel. Håpet var at det skulle klarne opp i løpet av natten og at jeg skulle få tatt noen fine nordlysbilder der ute. Det var lettere sagt enn gjort. jeg hadde så vidt kommet opp den første stigningen før det blåste opp og det begynte å snø tett. Jeg bestemte meg for å snu, det er ingen vits i å utfordre værgudene ved å trosse alt av vær og fortsette. Jeg skal innrømme at jeg var litt bekymra når jeg tok avgjørelsen om å snu. 

Hvordan skal jeg klare å snu på denne smale veien? Vil jeg bli blåst av og havne i grøfta? Hvor lang tid vil det ta før jeg får hjelp er oppe? Hvordan er føret på veien ned igjen? 

Men det gikk bra 🙂 Jeg fikk snudd og kommet meg ned. Føret var også helt greit, det sluttet å snø og vinden avtok noe når jeg kom litt lenger ned. 

Morgenen etter ble det kyllingvinger til frokost på primusen, alltid godt å starte dagen med et varmt måltid, og spesielt når man er på tur. Jeg kjørte opp mot Nordkappplatået og parkerte bilen der oppe. Det blåste mye mer enn jeg hadde regnet med og jeg måtte jobbe for å holde meg på bena i de sterkeste vindkastene. Det ble noen bilder ute på platået som seg hør og bør, men skuffelsen var stor når Nordkapphallen var stengt. Jeg mente bestemt å ha lest at de åpnet kl. 9, men på døra sto det 11… Jeg kjørte ned til Skarsvåg for å se om det var noe spennende der. Hadde sett et skilt til en nisse butikk / kaf’è. men det var også stengt… Satt i bilen en stund før jeg kjørte tilbake til Nordkapphallen som nå var åpnet 🙂