Hei, hei! Håper dere har en fin tirsdag alle sammen 🙂 Jeg har lyst til å dele noen tanker med dere om noe jeg har tenkt mye på de siste dagene.
Jeg skrev tidligere at jeg tok turen til Nordkapp forrige uke, men da jeg kom dit var det stengt og jeg kjørte til Skarvåg en tur, mens jeg ventet på at de skulle åpne. Da jeg kom til Skarvåg var butikken jeg hadde tenkt meg til stengt den også, men utenfor traff jeg en hyggelig mann. Jeg vet ikke hvor han var fra, men han snakket engelsk til meg. Han så ut som han jobbet som anleggsarbeider eller noe sånt, en veldig hyggelig mann. Han inviterte meg med bort på fabrikken han jobbet på for en kopp kaffe og en røyk, hvis jeg ville ha. Han var sikkert en veldig hyggelig mann som bare ville være snill å gi meg en kopp kaffe. Men sannheten er at jeg ikke torde å bli med.
Han fortsatte å tilby meg kaffe, mens jeg svarte at det hadde vært veldig hyggelig, men at jeg måtte dra snart. Han gikk tilslutt videre og jeg satte meg i bilen igjen. Jeg ble sittende litt i bilen, det blåste fremdeles en del og jeg ville drøye det med å starte turen opp på fjellet til jeg var sikker på at de hadde åpnet.
Plutselig sto han utenfor bilen igjen, denne gangen hadde han kommet syklende og han hadde med en kopp kaffe til meg. Han synes det var så synd at jeg ikke hadde fått kaffe, og tilbød igjen at jeg kunne bli med bort på fabrikken. Jeg takken for kaffen og sa at jeg dessverre var nødt til å dra. Jeg spurte om han ville ha igjen koppen, så kunne jeg bare helle kaffen over i en kopp jeg hadde, men det trengte jeg ikke. Den kunne jeg bare få. Så syklet han tilbake bortover veien mot fabrikken.
Kaffen var iskald så jeg tømte ut den før jeg startet bilen og kjørte tilbake til Nordkapp. Det var det siste jeg så til mannen som etter alt å dømme bare ville ha noen å skravle med over en kopp kaffe, men som jeg ikke torde å stole på.
Jeg synes det er utrolig synd at det ble sånn. Jeg synes det er synd at jeg ikke følte at jeg kunne stole på ham, men sånn som verden er blitt i dag føler jeg samtidig at ved å ikke utsette meg selv for sånne situasjoner blir også sjansen for at det skal skje noe med meg mindre. Likevel, jeg ønsker å tro på det beste i menneske, jeg ønsker å kunne stole på de menneskene jeg møter, jeg ønsker å kunne bli og ta en kaffe når jeg får tilbudet om det, men likevel fikk jeg følelsen av at det ikke ville være veldig lurt av meg…