Det snør og er så mørkt som det bare blir i Nordland vinterstid. Jeg befinner med i Aakervika i Hattfjelldal. Det er her Lars Monsen jobbet som lærer i tiden før den kjente Norge på langs ekspedisjonen tidlig på 90-tallet. Så dette er på mange måter hans område. Det blir som å hoppe etter Virkola, men når folk hører at jeg har drevet litt med hundekjøring får jeg ofte høre “så du er litt sånn som Monsen du da?”
Vi kjørte innover i snøen og eg var veldig glad for at det ikke var jeg som kjørte. Da hadde vi nok ikke kommet lenger enn til hovedveien. Men med en stødig sjåfør som har kjørt i denne snøen før kom vi nesten helt fram til hytta. Den siste lille bakken opp til hytta måtte vi gå.
Når jeg som da liksom trives på tur i skauen slang veska over skuldra og tok kofferten ut av planet, satt latteren løst. “Er du helt sikker på at du er sånn villmarking?”
I det øyeblikket var jeg jammen ikke helt sikker selv heller. At jeg befinner meg i de samme områdene som avgjørende forberedelser til en ekspedisjon jeg har lest så mye om er gjort, gjorde ikke saken noe bedre. Og jeg tenkte faktisk at jeg var glad ikke Monsen så meg på den korte turen opp til hytta der jeg slepte på kofferten min.
Til mitt forsvar så har jeg ikke for vane å pakke i koffert når jeg skal på hyttetur. Men alt jeg trengte til noen dager i -25, skulle inn i en allerede full bil på vei opp og sendes som bagasje på fly på vei ned. Neste gang ble det sekk, uansett! Sjeldent jeg føler meg så dum som jeg gjorde akkurat da.
Trøsten får vel være at en god latter forlenger livet <3
