Høsten 2016

Jeg har vel egentlig bestemt meg for at denne bloggen skal handle om at jeg er på tur, og hvor mye jeg koser meg når jeg er ute. Jeg ønsker å dele det med dere, mine to store hobbyer. Friluftsliv og skriving. Men jeg har innsett at hvis jeg skal kunne gjøre det må jeg også skrive litt om den kjedelige hverdagen, og hva som skjer ellers. Livet er tross alt ikke bare turer i solskinn der livet smiler, livet er de tøffe dagene også. Jeg lover at dette ikke skal utvikle seg til en «sutre-blogg», men jeg trenger et sted å slippe ut litt av det som skjer. Da er det også mye lettere å legge det litt vekk senere, men jeg skal være flink til å skrive om de små positive tingen som skjer i hverdagen også.

Jeg har fått drømmejobben og drømmekjæresten! Jeg føler meg så heldig som har fått muligheten til å jobbe med drømmen min et helt år, jeg skal jobbe som handler. Det betyr at JOBBEN MIN er å trene hunder. Kan du tenke deg det? Trene hunder, være ute, kose med valper, fyre bål og virkelig leve drømmen. Det var helt fram til jeg ble forkjøla (trodde jeg). Jeg ble syk i begynnelsen av september, men trodde det var en vanlig forkjølelse. Etter omtrent to uker fant legen ut at det ikke var en vanlig forkjølelse, det var/er kyssesyke.

KYSSESYKE! Er det mulig?!? Det betyr at jeg går glipp av jobben en stund, som igjen betyr at jeg ikke får trent bikkjene, som er det jeg vil mest av alt. Jeg har nå vært syk i litt over en måned, og det tar fremdeles en stund før jeg er frisk igjen. Det som er det farligste er om milten blir betent og sprekker ved slag mot magen. Den tanken er ganske skummel. Alle jeg snakker med sier at det vanligvis varer i 6-12 måneder, det vil ikke jeg. Jeg skal bli bra NÅ! Selv om jeg vet at det kommer til å ta litt tid, kroppen fungerer ikke, det er ikke energi til å gjøre noen ting. Jeg kan f.eks. sitte i sofaen hele dagen, kanskje strikke litt, og utpå ettermiddagen sovner jeg av utmattelse. Det er rett og slett tom. Det er en helt forferdelig følelse når det jeg aller helst vil er å være ute i skauen og kose meg sammen med kjæresten og bikkjer. Men tanken på at jeg skal ut igjen hjelper, dette er noe som går over.

Det er både opp og nedturer i hverdagen og kjæresten er definitivt et stort lyspunkt, det er så deilig at du er så positiv og sprudler over av energi. Jeg elsker deg og gleder meg til alle turene vi skal på bare jeg begynner å virke litt igjen. Du gir så mye energi bare ved å være deg, og jeg er så takknemlig for det hver eneste dag.

(ikke mitt bilde)

Drømmen om Femundsmarka!

Drømmen om Femundsmarka lever i beste velgående, og Røros by er helt fantastisk! Trofast var med og det er alltid hyggelig å ha en firbent følgesvenn 🙂 Men denne gangen gikk ikke selve turen helt etter planen (det begynner dere vel å bli vant til å lese).

15 juli i sommer, ble bilen pakka og Trofast henta før bilen vendte nesa mot nord. Denne gangen skulle jeg (bare) til Røros og Femundsmarka, som har vært en stor drøm i mange år. Planen var å gå fire dager i Femundsmarkas flotte natur sammen med hunden Trofast som jeg fikk låne med meg fra Bergvang (tusen takk!) Turen opp til Røros var kjempefin og vi stoppet ofte på vei opp bare for å nyte at vi var på tur. Da vi endelig kom fram til Røros utpå ettermiddagen gikk vi en tur i byen og så på alle severdighetene og Trofast fikk mye oppmerksomhet fra alle forbigående, de hadde nok aldri sett en så stor og fin trekkhund gå så eksemplarisk i bånd før 😀

 

Etter turen i Røros kjørte vi videre, vi skulle jo begynne å gå neste morgen og måtte komme oss fram til «startstreken» og få oss en god natt søvn før avreise. Vi skulle ut på en 4 dagers tur i Femundsmarka, og MS Femunden skulle frakte oss de første milene inn før vi alene skulle begynne på turen tilbake til parkeringsplassen. Jeg hadde funnet turen på ut.no og den var beregnet til å være på ca. 34 km. Det skulle være en helt overkommelig tur, helt til jeg kom fram til Synnervika der turen skulle starte. Jeg har aldri før vært i Femunden, det har bestandig ligget der som en stor drøm, men jeg hadde aldri drømt om hva som kom til å møte meg.


 

Landskapet var flott, Trofast var fantastisk og været var upåklagelig. Men, jeg fikk ikke til å starte på turen? Fjellene og skogene var så mye større enn jeg kunne ha forestilt meg, jeg kunne aldri ha forestilt meg hvor enormt alt var uten å ha reist opp og opplevd alt dette. Men der og da ble det alt for mye, det ble alt for langt inn i ingenting helt alene, og tankene på alt som kunne gå galt begynte plutselig å surre i hode. Jeg skulle begi meg ut på min første lengre tur alene, i et landskap jeg ikke har noen kjennskap til. I mitt hode ga det ingen mening. Den første lengre turen burde være sammen med noen, da er vi iallfall to om noe skulle skje. Og den første lengre aleneturen burde være når jeg har samlet mer turerfaring og i et område jeg føler at jeg kan meste de utfordringene som kan komme til å møte meg underveis. Jeg har ikke lagt bort drømmen om Femundsmarka, jeg har bare utsatt den til en dag jeg kan vinne over ensomheten i de dype skogene. Og siden jeg har vært så heldig at jeg etter denne turen har fått meg en ny kjæreste, så er vel muligheten til at han blir med meg på denne drømmeturen veldig tilstede 🙂

Ingenting er umulig ? det umulige tar bare litt lengre tid